Hvem eier Fergene i Norge?

Fergene våre: Et lappeteppe av eierskap i skjærgården

De ikoniske bilfergene, disse flytende broene som binder kysten vår sammen, er en uunnværlig del av infrastrukturen, spesielt langs den værbitte vestlands- og nordlandskysten. Men hvem er det egentlig som eier og drifter disse vitale transportårene? Svaret er, som mye annet i Norge, litt komplisert og involverer et lappeteppe av offentlige og private aktører.

Hovedtyngden av fergesambandene i Norge eies og driftes av fylkeskommunene. Dette ansvaret ble overført fra staten til fylkeskommunene i flere omganger, og i dag er det fylkeskommunene som sitter med det overordnede ansvaret for planlegging, finansiering og drift av de fleste fergerutene. Dette gjør de enten gjennom egne selskaper, som for eksempel AtB i Trøndelag og Fjord1 i Møre og Romsdal, eller ved å sette drift av sambandene ut på anbud til private operatører. Anbudssystemet skal i teorien sikre konkurranse og dermed best mulig pris og kvalitet for skattebetalerne. I praksis har systemet blitt kritisert for å være byråkratisk og til tider føre til uheldige konsekvenser, som for eksempel hyppige skifter av operatører og manglende kontinuitet i tjenesten.

Staten, ved Kystverket, har fortsatt ansvar for et fåtall riksveiferjesamband. Disse sambandene er ansett som strategisk viktige for nasjonal transport og infrastruktur, og staten dekker derfor driftskostnadene. Eksempler på slike samband er sambandet mellom Moss og Horten, som krysser Oslofjorden, og sambandet Bognes-Skarset i Nordland. Disse sambandene er ofte utsatt for hardt vær og krever derfor robust materiell og høy driftssikkerhet.

Selom fylkeskommunene dominerer, finnes det fortsatt rom for private aktører i fergemarkedet. Disse opererer hovedsakelig på turistruter, som for eksempel fjordcruise og sightseeing-turer, eller som underleverandører til fylkeskommunene. Noen private aktører har også vunnet anbud på drift av ordinære fergesamband, men dette er blitt mindre vanlig de siste årene. Tendensen er økt fylkeskommunal kontroll, drevet av et ønske om større politisk styring og forutsigbarhet i fergedriften.

Debatten om eierskap og organisering av fergedriften er et tilbakevendende tema i norsk politikk. Spørsmål om pris, rutefrekvens, miljøhensyn og statlig versus privat drift er sentrale elementer i denne debatten. Elektrifisering av fergeflotten er et annet viktig tema, og fylkeskommunene har spilt en aktiv rolle i å fremme grønn teknologi i fergesektoren. Dette har ført til betydelige investeringer i elektriske ferger og ladestasjoner, men har også skapt utfordringer knyttet til kostnader og teknologisk modenhet.

Fremover vil trolig diskusjonen om fergedriften fortsette, preget av behovet for å balansere hensynet til effektiv drift, miljøvennlige løsninger og økonomisk bærekraft. Uansett hvordan fremtiden ser ut, vil fergene fortsatt være en livsnerve for kystsamfunnene våre, og spørsmålet om hvem som eier og drifter dem vil forbli sentralt i den norske samferdselsdebatten.