Hvem setter ME-diagnosen?

Jakten på en diagnose: Hvem stiller ME-diagnosen i Norge?

Myalgisk Encefalopati/Kronisk utmattelsessyndrom (ME/CFS) er en kompleks og invalidiserende sykdom, og veien til en diagnose kan ofte være lang og kronglete. Mange pasienter opplever at det er vanskelig å få forståelse og hjelp, og et sentralt spørsmål er derfor: Hvem har egentlig ansvar for å stille ME-diagnosen i Norge?

Helsedirektoratet understreker fastlegens viktige rolle i denne prosessen. Fastlegen er ofte den første man oppsøker ved helseproblemer, og det gjelder også ved mistanke om ME/CFS. Fastlegen har ansvar for å:

• Foreta en grundig første vurdering: Dette innebærer å lytte nøye til pasientens symptomer, kartlegge sykdomshistorien og gjennomføre en grundig fysisk undersøkelse.
• Iverksette nødvendige tiltak: Dette kan inkludere å bestille relevante blodprøver og andre undersøkelser for å utelukke andre mulige årsaker til symptomene.
• Informere og veilede: Fastlegen skal gi pasienten informasjon om ME/CFS, mulige behandlingsalternativer og strategier for å håndtere hverdagen med sykdommen.

Når henvises det til spesialisthelsetjenesten?

Selv om fastlegen har en viktig rolle i utredningen, er det ikke alltid like lett å stille en sikker ME-diagnose. Sykdommen er kompleks, og symptomene kan overlappe med andre tilstander. I slike tilfeller skal fastlegen vurdere å henvise pasienten videre til spesialisthelsetjenesten.

Henvisning kan være aktuelt dersom:

• Diagnosen er vanskelig å stille: Dersom fastlegen er usikker på om pasienten oppfyller diagnosekriteriene for ME/CFS.
• Det er behov for utvidet utredning: Dersom det er mistanke om andre underliggende sykdommer eller komplikasjoner.
• Pasienten har behov for spesialisert behandling: Dersom pasienten ikke responderer på tiltak i primærhelsetjenesten.

Samarbeid er nøkkelen:

En grundig utredning og god oppfølging av ME/CFS krever et godt samarbeid mellom fastlegen og spesialisthelsetjenesten. Spesialister som nevrologer, infeksjonsmedisinere eller spesialister innen rehabilitering kan bidra med sin ekspertise for å stille en sikker diagnose og utarbeide en individuell behandlingsplan.

Det er viktig å huske at ME/CFS er en individuell sykdom, og at det ikke finnes en “one-size-fits-all”-løsning. Et godt samarbeid mellom fastlegen, spesialisthelsetjenesten og pasienten selv er avgjørende for å sikre best mulig livskvalitet og mestring av sykdommen.

Konklusjon:

Fastlegen er et viktig første kontaktpunkt og har en sentral rolle i utredningen av ME/CFS. Henvisning til spesialisthelsetjenesten vurderes når diagnosen er vanskelig å stille, det er behov for utvidet utredning, eller pasienten trenger spesialisert behandling. Et godt samarbeid mellom fastlege, spesialisthelsetjenesten og pasienten er avgjørende for en grundig vurdering og oppfølging. Vedvarende symptomer og mistanke om ME/CFS bør alltid tas på alvor, og pasienten bør oppfordres til å søke hjelp hos sin fastlege.