Hvor mange har blitt seksuelt trakassert?

Den tause epidemien: Hvorfor så få rapporterer seksuell trakassering

Tallene er nedslående: Over halvparten av alle voksne i Norge oppgir å ha opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet, press eller overgrep det siste året. 52% – et tall som burde få alarmklokkene til å ringe. Likevel forblir seksuell trakassering en taus epidemi. Til tross for det enorme omfanget, spesielt i arbeidslivet, er det forsvinnende få tilfeller som faktisk blir rapportert som trakassering. Hvorfor denne diskrepansen? Hvorfor tier så mange?

Svaret er komplekst og sammensatt. Det handler om frykt for represalier, om skam og skyldfølelse, om normalisering av uakseptabel atferd, og om et system som ikke alltid fanger opp eller tar ofrene på alvor.

Frykten for konsekvenser er ofte lammende. Mange frykter å miste jobben, å bli utstøtt fra kollegaer, eller å bli stemplet som «vanskelig». I en usikker jobbsituasjon kan det føles umulig å si ifra. Denne frykten forsterkes ytterligere dersom overgriperen er i en maktposisjon.

Skam og skyldfølelse er også sentrale faktorer. Ofre for seksuell trakassering internaliserer ofte skylden for det som har skjedd, og føler skam over å ha blitt utsatt. Dette gjør det enda vanskeligere å snakke åpent om opplevelsene. Samfunnets holdninger og fordommer kan forsterke denne skammen, og bidra til at ofrene tier.

Normalisering av trakasserende atferd er et subtilt, men likevel svært skadelig problem. Vitser med seksuelle undertoner, upassende kommentarer og uønsket berøring kan bli normalisert i enkelte miljøer. Dette gjør det vanskelig å sette grenser og å identifisere hva som faktisk er trakassering. Når slik atferd blir en del av hverdagen, kan ofrene tvile på sine egne opplevelser og føle seg presset til å akseptere det uakseptable.

Sviktende systemer spiller også en rolle. Rapporteringssystemer kan være utilgjengelige, kompliserte eller mangelfulle. Ofre kan oppleve at de ikke blir tatt på alvor, at saken ikke blir fulgt opp, eller at konsekvensene for overgriperen er minimale. Dette kan føre til mistillit til systemet og motvilje mot å rapportere.

For å bryte tausheten rundt seksuell trakassering må vi jobbe på flere fronter. Vi trenger:

• Tydelige retningslinjer og prosedyrer: Arbeidsplasser må ha klare retningslinjer mot trakassering og effektive rapporteringsmekanismer.
• Opplæring og bevisstgjøring: Både ledere og ansatte må trenes i å identifisere og håndtere trakassering.
• Støtte til ofrene: Det er avgjørende at ofrene får den støtten og hjelpen de trenger, både praktisk og emosjonelt.
• Holdningsendring: Vi må utfordre de underliggende holdningene og fordommene som bidrar til å normalisere trakasserende atferd.

Å bryte tausheten er en felles dugnad. Først når vi anerkjenner omfanget av problemet og jobber aktivt for å skape et trygt og respektfullt miljø for alle, kan vi håpe på å bekjempe denne tause epidemien.