Når bør man sende bekymringsmelding?

Når tvilen gnager: Å vurdere en bekymringsmelding for et barn

Det kan være en vanskelig og ubehagelig følelse når tvilen melder seg. En magefølelse om at noe ikke stemmer, at et barn kanskje ikke har det bra. Tanken på å sende en bekymringsmelding til barnevernet kan virke overveldende, kanskje til og med skremmende. Man frykter å gjøre noe feil, å overreagere, eller å blande seg inn i noe som ikke angår en. Men hva om man ikke gjør noe, og det viser seg at barnet virkelig trengte hjelp?

Hva er en bekymringsmelding?

En bekymringsmelding er en rapport til barnevernet om en situasjon der det er grunn til å tro at et barn er utsatt for omsorgssvikt, mishandling eller har alvorlige atferdsproblemer som hindrer en normal utvikling. Den er ikke ment som en anklage, men som en beskrivelse av observasjoner og bekymringer som gir grunn til å tro at barnets velferd er i fare.

Når bør alarmklokkene ringe?

Det finnes ingen fasitsvar på når man bør sende en bekymringsmelding. Det er en vurdering som må gjøres i hvert enkelt tilfelle, basert på de konkrete observasjonene man har gjort. Likevel finnes det noen klare indikatorer som bør få alarmklokkene til å ringe:

• Mistanke om mishandling: Dette kan inkludere fysisk vold, psykisk vold, seksuelle overgrep eller vanskjøtsel. Tegn på mishandling kan være fysiske skader som ikke forklares tilfredsstillende, hyppige skader, endret atferd (f.eks. tilbaketrekning, aggressivitet, angst), eller frykt for visse voksne.
• Alvorlig omsorgssvikt: Dette innebærer at barnets grunnleggende behov ikke blir dekket. Dette kan være mangel på mat, klær, hygiene, tilsyn, medisinsk behandling eller emosjonell støtte. Tegn på omsorgssvikt kan være kronisk tretthet, dårlig hygiene, manglende skolegang, hyppig sykdom eller et utviklingsmessig etterslep.
• Vedvarende alvorlige atferdsvansker: Dette gjelder barn som over tid viser atferdsproblemer som er så alvorlige at de hindrer en normal utvikling og fungering i hverdagen. Dette kan være utagering, selvskading, rusmisbruk eller kriminell atferd. Det er viktig å skille mellom normale vansker i en periode og vedvarende alvorlige problemer.

Hvem har meldeplikt?

Mange yrkesgrupper har en lovfestet plikt til å melde bekymring til barnevernet. Dette gjelder blant annet ansatte i helsevesenet, skolen, barnehagen, politiet og sosialtjenesten. Selv om man har taushetsplikt, oppheves denne i situasjoner der det er mistanke om alvorlig omsorgssvikt.

Hvordan sender man en bekymringsmelding?

En bekymringsmelding kan sendes skriftlig eller muntlig til barnevernet i kommunen der barnet bor. Det er viktig å være så konkret som mulig i beskrivelsen av observasjonene sine. Man bør inkludere hva man har sett, hørt og opplevd, samt hvorfor man er bekymret. Det er ikke nødvendig å ha bevis for at noe er galt, det er nok å ha en begrunnet mistanke.

Hva skjer etter at en bekymringsmelding er sendt?

Barnevernet har plikt til å vurdere alle bekymringsmeldinger som kommer inn. De vil foreta en undersøkelse for å vurdere om det er grunn til å iverksette tiltak. Undersøkelsen kan innebære samtaler med barnet, foreldrene, andre involverte personer, og innhenting av informasjon fra andre instanser.

Det er bedre å melde en gang for mye enn en gang for lite.

Å vurdere å sende en bekymringsmelding er en vanskelig prosess, men det er viktig å huske at barnets velferd alltid må komme først. Hvis du er i tvil, ta kontakt med barnevernet for å diskutere situasjonen. De kan gi veiledning og hjelpe deg med å vurdere om det er grunn til å sende en formell bekymringsmelding.

Ikke bær tvilen alene. Ta kontakt, still spørsmål, og bidra til at barn får den hjelpen de trenger.