Hva er spesielt med Stavanger-dialekten?

Stavanger-dialektens særtrekk

Stavanger-dialekten er en unik og særpreget variant av norsk som har utviklet seg over århundrer. Den har spesielle kjennetegn som skiller den fra andre dialekter i Norge.

Folkemaal og Høyt Talespråk

Tradisjonelt har Stavanger hatt to hoveddialekter: folkemaal (gatespråk) og høyt talespråk. Folkemaalet var den uformelle dialekten som ble brukt i hverdagsspråket, mens høyt talespråk var en mer formell variant som ble brukt i offisielle sammenhenger.

Jær-målmerker

Stavanger-folkemaalet har mange fellestrekk med dialektene på Jæren, den flate kyststripen sør for Stavanger. Disse Jær-målmerkene inkluderer blant annet:

• Bruk av “a” i stedet for “e” i visse ord, som “fat” (fett) og “vaggel” (vegg)
• Bruk av “o” i stedet for “u” i visse ord, som “kolde” (kald) og “golv” (gulv)
• Uttale av “g” som en “j” i begynnelsen av ord, som “jodd” (god) og “jente” (gate)

Tre kjønn

I motsetning til standard norsk har Stavanger-folkemaalet tre kjønn: han/hun/den. Dette er et arkaisk trekk som er bevart fra eldre former av norsk. Det hunnkjønnsmerkede “ho” er brukt i stedet for standard “hun”.

Annen særegne trekk

I tillegg til de nevnte kjennetegnene har Stavanger-dialekten også en rekke andre unike trekk, slik som:

• Bruk av ord som “sjy” (ser) og “trur” (tror)
• Bruk av diminutiv-endelsen “-lo” på substantiver, som “ghettolo” (ghetto) og “sandelo” (sand)
• Uttale av “-ing” som “-en”, som i “dagen” (daggingen) og “kommen” (kommingen)

Stavanger-dialekten er en dynamisk og levende form for språk som stadig utvikler seg. Den er en viktig del av byens kulturarv og bidrar til å gi Stavanger sin egenart.