Er det straffbart å lyve om andre?

Løgnens pris: Når usannheter blir straffbart

Det er en utbredt misforståelse at det er straffbart å lyve i seg selv. Å dikte opp historier, overdrive eller utelate sannheter er i utgangspunktet ikke kriminelt. Du kan fortelle hvite løgner for å skåne noens følelser eller pynte på sannheten uten å frykte rettslige konsekvenser. Men friheten til å lyve har sine grenser. Når usannhetene krysser en viss terskel og påfører andre skade, kan det fort bli alvorlig.

Nøkkelen ligger i hvorvidt løgnen er ærekrenkende. Skader den en persons omdømme eller ære, kan du bli holdt ansvarlig etter skadeerstatningsloven § 3-6a. Denne loven beskytter individer mot urettmessig spredning av falske og skadelige påstander. Det er ikke nok at løgnen er usann, den må også være egnet til å svekke den andres anseelse i samfunnet.

Et klassisk eksempel er falske anklager om straffbare handlinger. Å beskylde noen for tyveri, bedrageri eller vold uten bevis kan få store konsekvenser. Slike beskyldninger kan ødelegge karrierer, relasjoner og skape dyp mistro i omgivelsene. Selv om anklagene senere viser seg å være grunnløse, kan skaden allerede være skjedd. I slike tilfeller kan den som ble utsatt for løgnen kreve erstatning for både økonomisk tap og ikke-økonomisk skade, som for eksempel tap av anseelse og psykiske belastninger.

Det er viktig å huske at konteksten spiller en rolle. En spøk blant venner vil vurderes annerledes enn en offentlig uttalelse i media. Spredningspotensialet er også avgjørende. En løgn fortalt til én person har mindre skadepotensial enn en løgn publisert på sosiale medier. Jo større rekkevidde løgnen har, desto større er risikoen for erstatningsansvar.

Det er altså ikke selve løgnen som er straffbar, men konsekvensene av den. Før du sprer usannheter om andre, bør du tenke deg om to ganger. Friheten til å ytre seg kommer med et ansvar for å bruke den med omhu og respekt for andres omdømme. Å spre falske og skadelige påstander kan ha en høy pris – både menneskelig og økonomisk.