Hva er forskjellen på sikring og forvaring?

Sikring og forvaring: To særreaksjoner for samfunnets beskyttelse

I strafferettspleien finnes det situasjoner hvor tradisjonelle straffer som fengsel ikke anses tilstrekkelig for å beskytte samfunnet mot fremtidige lovbrudd. I slike tilfeller kan domstolene ilegge særreaksjoner som sikring og forvaring. Selv om begge disse tiltakene har som primært mål å hindre nye lovbrudd, er det viktige forskjeller som avgjør hvilket tiltak som er mest hensiktsmessig.

Kjernen i begge tiltakene: Samfunnsbeskyttelse, ikke straff

Det er avgjørende å understreke at verken sikring eller forvaring er ment som en straff i tradisjonell forstand. Straff skal gjenspeile den klanderverdigheten som ligger i den begåtte handlingen. Sikring og forvaring, derimot, er først og fremst samfunnsbeskyttende tiltak. De er ment å redusere risikoen for at en person begår nye, alvorlige lovbrudd i fremtiden, uavhengig av hvor “skyldig” personen anses å være for den opprinnelige handlingen. Begge tiltakene kan dessuten ha en ubestemt varighet, noe som betyr at de kan forlenges gjentatte ganger dersom risikoen for nye lovbrudd vedvarer.

Den store forskjellen: Tilregnelighet

Den mest grunnleggende forskjellen mellom sikring og forvaring ligger i hvem tiltakene kan anvendes på.

• Forvaring kan kun ilegges personer som er tilregnelige på handlingstidspunktet. Det vil si personer som forsto hva de gjorde, og som kunne handle i samsvar med denne forståelsen. Forvaring krever også at det foreligger en betydelig risiko for at personen vil begå nye alvorlige lovbrudd dersom han eller hun løslates. Risikoen må baseres på en grundig vurdering av personens tidligere atferd, personlighet og eventuelle psykiske lidelser, samt de konkrete omstendighetene rundt det begåtte lovbruddet.
• Sikring, derimot, kan anvendes på både tilregnelige og utilregnelige lovbrytere. Dette er et sentralt punkt. Dersom en person er utilregnelig, for eksempel på grunn av alvorlig psykisk sykdom, kan han eller hun ikke straffes. Likevel kan det være nødvendig å beskytte samfunnet mot personen. I slike tilfeller kan sikring være aktuelt. Sikring av utilregnelige innebærer ofte opphold i en psykiatrisk institusjon.

Forvaring: Et strengere tiltak med klarere krav

Fordi forvaring kun anvendes på tilregnelige, og ofte innebærer en mer inngripende form for frihetsberøvelse enn sikring, stilles det strengere krav til begrunnelsen. Domstolen må overbevises om at det er en reell og betydelig risiko for nye, alvorlige lovbrudd. Det legges stor vekt på sakkyndiges vurderinger og grundig bevisførsel rundt risikobildet.

Sikringens fleksibilitet, for både syke og “farlige”

Sikringens fleksibilitet, ved at den kan anvendes på både tilregnelige og utilregnelige, gjør den til et viktig verktøy for å håndtere komplekse situasjoner. Den kan tilpasses den enkeltes behov og risikoprofil. En person som er utilregnelig vil gjerne få en sikringsdom med fokus på behandling og rehabilitering i en institusjon, mens en tilregnelig person kan sikres på en måte som ligner mer på en tradisjonell fengselsstraff, men med et sterkere fokus på forebygging og kontroll.

Konklusjon

Både sikring og forvaring representerer viktige, men også kontroversielle, aspekter av strafferettspleien. De er særreaksjoner som griper dypt inn i den enkeltes liv, og som reiser vanskelige etiske og juridiske spørsmål om forholdet mellom individets frihet og samfunnets behov for beskyttelse. Selv om begge tiltakene har samfunnsbeskyttelse som felles mål, er det altså avgjørende forskjeller i hvem de kan anvendes på, og hvordan de utformes i praksis. Forvaring er et tiltak for tilregnelige med høy risiko for nye lovbrudd, mens sikring kan benyttes for både tilregnelige og utilregnelige, med fokus på å tilpasse tiltaket til den enkeltes situasjon og behov.