Hvem kan sette vaksiner?

Hvem har lov til å sette vaksiner i Norge? – En oversikt over vaksinasjonskompetanse

I Norge er vaksinasjon et viktig folkehelsetiltak, og det er derfor regulert hvem som har kompetanse og tillatelse til å administrere vaksiner. Selv om mange helseprofesjoner involveres i vaksinasjonsarbeidet, er det viktig å forstå de spesifikke rollene og ansvarsområdene.

Legen – Rekvirent og vaksinatør:

Legen er den primære rekvirenten for vaksiner i Norge. Det betyr at leger generelt har myndighet til å forskrive og ordinere vaksiner til sine pasienter. De kan også sette vaksinene selv, forutsatt at de har nødvendig kompetanse og følger gjeldende retningslinjer for smittevern og injeksjonsteknikk. Leger er sentrale i å vurdere den enkeltes medisinske historie og behov for vaksinasjon, og i å gi råd om eventuelle bivirkninger eller kontraindikasjoner.

Helsesykepleieren – En nøkkelrolle i vaksinasjonsprogrammet:

Helsesykepleiere spiller en særlig viktig rolle i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet for barn og unge. De har fått delegert rekvireringsrett, hvilket betyr at de selvstendig kan bestille og ordinere vaksiner som inngår i dette programmet. Denne delegeringen gjør at helsesykepleiere kan gjennomføre vaksinasjoner effektivt og bidra til høy vaksinasjonsdekning i befolkningen. Utover å sette selve vaksinene, har helsesykepleiere også en viktig funksjon i å informere foreldre og unge om fordelene med vaksinasjon, svare på spørsmål og bidra til å skape tillit til vaksinasjonsprogrammet.

Andre helseprofesjoner – Deltagelse under tilsyn:

Andre helseprofesjoner, som sykepleiere (utover helsesykepleiere med delegert rekvireringsrett), farmasøyter og ambulansepersonell, kan også sette vaksiner. Imidlertid skjer dette som regel under tilsyn av en lege, eller etter å ha fått en konkret ordre eller instruks fra en lege. Dette sikrer at vaksinasjonen skjer i henhold til gjeldende retningslinjer og at pasienten får adekvat oppfølging.

Viktigheten av kompetanse og opplæring:

Uansett hvilken helseprofesjon som administrerer vaksinen, er det avgjørende at personen har tilstrekkelig kompetanse og opplæring i injeksjonsteknikk, håndtering av vaksiner, og gjenkjenning og behandling av eventuelle bivirkninger. Regelmessig oppdatering av kunnskap er også viktig, da retningslinjer og anbefalinger kan endre seg over tid.

Konklusjon:

Vaksinasjon er en viktig del av forebyggende helsearbeid i Norge. Ved å tydeliggjøre hvem som har tillatelse til å rekvirere og sette vaksiner, sikrer vi en trygg og effektiv gjennomføring av vaksinasjonsprogrammer og bidrar til å beskytte folkehelsen. Rollen til legen som rekvirent er sentral, men helsesykepleiernes delegerte rekvireringsrett er essensiell for å opprettholde høy vaksinasjonsdekning, spesielt blant barn og unge. Kompetanse og opplæring er nøkkelen for alle som er involvert i vaksinasjonsarbeidet, uavhengig av profesjon.