Hvem regnes som fattige i Norge?

Fattigdom i Norge: Mer enn bare tall

Fattigdom er et komplekst fenomen, og å definere hvem som regnes som fattig i Norge er ikke så enkelt som å sette en fast inntektsgrense. Mens en ofte benytter seg av en statistisk definisjon basert på en prosentsats av medianinntekten, gir denne definisjonen bare et delvis bilde av den virkeligheten fattige mennesker i Norge lever i.

Den offisielle målestokken, som ofte brukes av Statistisk sentralbyrå (SSB), definerer lavinntektsgrupper som de som har en disponibel inntekt under 60 % av medianinntekten. Medianinntekten representerer midtpunktet i inntektsfordelingen, altså den inntekten som deler befolkningen i to like store grupper. I 2022, og med studenter ekskludert fra beregningen, tilsvarte dette omtrent 582 100 personer, eller 10,9 % av befolkningen. Dette tallet gir oss et viktig statistisk bilde, men det forteller ikke hele historien.

Ulikheter og mangler ved den statistiske definisjonen:

• Utelatte grupper: Den nevnte statistikken ekskluderer studenter. Dette er en betydelig gruppe som ofte lever under knappe økonomiske forhold, selv om de ikke nødvendigvis faller innenfor den strenge 60%-grensen. Andre grupper som kan være underrepresentert i statistikken, er personer med uregelmessig inntekt (for eksempel frilansere) eller de som mottar ulike former for offentlig støtte.

• Geografiske forskjeller: Kostnadsnivået varierer betydelig mellom ulike regioner i Norge. En inntekt som plasserer en person over fattigdomsgrensen i en mindre bygd, kan plassere den samme personen under fattigdomsgrensen i Oslo. Statistikken fanger ikke disse lokale variasjonene.

• Relativ fattigdom: Defineringen fokuserer på relativ fattigdom, det vil si fattigdom i forhold til resten av befolkningen. Dette skiller seg fra absolutt fattigdom, som refererer til manglende tilgang til grunnleggende behov som mat, klær og husly. Selv om Norge har et høyt generelt velferdssystem, opplever personer under fattigdomsgrensen likevel vanskeligheter med å dekke nødvendige utgifter.

• Mer enn økonomi: Fattigdom handler om mer enn bare penger. Det handler også om sosial isolasjon, manglende tilgang til helsetjenester og utdanning, og begrensede muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Den statistiske definisjonen fanger ikke opp disse viktige dimensjonene.

Konklusjon:

Mens den statistiske definisjonen av fattigdom i Norge gir et nyttig utgangspunkt for å forstå omfanget av problemet, må vi huske på at den ikke forteller hele historien. For å bekjempe fattigdom effektivt, må vi gå utover tallene og ta hensyn til de komplekse og individuelle utfordringene som fattige mennesker i Norge står overfor. En mer helhetlig forståelse, som inkluderer faktorer utover inntekt, er avgjørende for å utvikle effektive tiltak.