Når barnet velger pappa?

Når pappa blir “kasteballen”: Om barns foreldreveksling og preferanser

Rundt treårsalderen opplever mange foreldre en uventet vending i forholdet til sitt barn. Den lille, som kanskje tidligere klamret seg til begge foreldrene med lik iver, begynner å vise en klar preferanse for den ene. Og overraskende ofte er det pappa som havner på sidelinjen, i hvert fall en stund. Små gutter, spesielt, kan i denne perioden tilsynelatende skyve faren bort, og klamre seg til moren med en intensitet som kan både glede og såre. Men hva ligger egentlig bak denne tilsynelatende avvisningen, og bør foreldre bekymre seg?

Svaret er kort og godt: nei, i de aller fleste tilfeller er ikke dette grunn til bekymring. Denne fasen er en del av barnets normale utvikling og handler om å navigere i en kompleks verden av følelser, behov og relasjoner. Det er ikke snakk om at barnet elsker den ene forelderen mindre, men snarere om en utforskning av selvstendighet og etablering av en egen identitet.

Treårsalderen er en periode preget av sterk selvbevissthet og økt forståelse for seg selv som et eget individ. For små gutter kan denne selvbevisstheten manifestere seg i en sterk tilknytning til moren, som ofte er den primære omsorgspersonen i de første leveårene. Moren representerer trygghet, kjærlighet og stabilitet, og i en fase preget av økt uavhengighet kan barnet søke denne tryggheten enda sterkere. Faren kan da, ufrivillig, oppleves som en “kasteball” – en kilde til spenning og usikkerhet i barnets forsøk på å bli mer selvstendig.

Det er viktig å understreke at denne preferansen sjelden er konstant eller absolutt. Den kan variere fra dag til dag, og fra situasjon til situasjon. En dag kan barnet klamre seg til moren, mens neste dag søker det trøst hos faren. Denne svingningen er helt normal. Det som er avgjørende, er at begge foreldrene opprettholder en varm og støttende relasjon til barnet, uten å ta preferansen personlig.

Foreldre kan oppleve denne fasen som utfordrende. Faren kan føle seg avvist eller uviktig, mens moren kan føle seg overveldet av barnets behov. Åpen kommunikasjon mellom foreldrene er derfor avgjørende. Det er viktig å støtte hverandre, dele opplevelser og finne strategier for å møte barnets behov på en balansert måte. Aktiv involvering fra begge foreldrene, tilpasset barnets behov og alder, er nøkkelen. Faren kan for eksempel finne alternative måter å samhandle med barnet på, som å engasjere seg i lek, fortelle historier eller gjennomføre andre aktiviteter som barnet setter pris på.

Til slutt, husk at denne fasen vanligvis går over. Når barnet utvikler seg og får en bedre forståelse av seg selv og relasjonene sine, vil preferansene ofte utjevne seg. Det viktigste er å gi barnet ubetinget kjærlighet og støtte, og å sørge for at både mor og far er aktive og tilstedeværende i barnets liv. Da vil denne tilsynelatende avvisningen fra pappa, i de fleste tilfeller, bare være et forbigående stadium i barnets vei mot selvstendighet.