Hvilket rovdyr dreper mest sau?

Skygger over beitemarkene: Jerv og gaupe som sauenes største bøddel

Beitedyr, spesielt sau, har gjennom århundrer vært en viktig del av norsk landbruk. De bidrar til å holde kulturlandskapet åpent og er en kilde til verdifull mat og ull. Men idyllen på beitemarkene er truet. Stadig oftere møter sauebønder synet av tomme innhegninger og spor som forteller en brutal historie: rovdyrangrep.

Mens ulv og bjørn ofte får mye oppmerksomhet i rovdyrdebatten, viser de nyeste tallene at det er to andre, ofte oversette, arter som utgjør den største umiddelbare trusselen mot sauenæringen: jerv og gaupe. Tallene fra 2023 tegner et tydelig bilde, der disse to artene sto bak majoriteten av sauetapene forårsaket av rovvilt. Over 60 prosent av erstattede sauer og lam som ble tatt av rovvilt, ble bekreftet drept av enten jerv eller gaupe. Dette er tall som bør ringe en varselbjelle og kreve handling.

Hvorfor akkurat jerv og gaupe?

Jerven, kjent for sin utholdenhet og opportunistiske natur, kan nedlegge bytte som er langt større enn den selv. Den er en mester i å utnytte sårbarheten til sauer, spesielt lam, på utmarksbeite. Gaupa, på sin side, er en smygende jeger med lynraske reflekser. Den foretrekker ofte hjortedyr, men sau er et lett tilgjengelig og attraktivt bytte når muligheten byr seg.

Konsekvenser som går dypere enn bare tapstall

Tap av sau har selvfølgelig direkte økonomiske konsekvenser for sauebønder. Men konsekvensene strekker seg langt utover det rent økonomiske. Frykten for rovdyrangrep fører til økt stress og usikkerhet for bøndene, og kan resultere i redusert beitebruk. Dette kan igjen føre til gjengroing av kulturlandskapet og tap av biologisk mangfold.

Behov for en helhetlig forvaltning

De dystre tallene understreker behovet for en revurdering av forvaltningsstrategiene for jerv og gaupe. En effektiv forvaltning må ta hensyn til både behovet for å bevare levedyktige rovdyrbestander og hensynet til en bærekraftig saueproduksjon. Dette krever en helhetlig tilnærming som inkluderer:

• Bedre overvåking: Mer nøyaktig overvåking av bestandsstørrelser og bevegelsesmønstre for jerv og gaupe er avgjørende for å kunne iverksette målrettede tiltak.
• Effektiv skadeforebygging: Støtte til sauebønder for å implementere skadeforebyggende tiltak som rovdyrsikre gjerder og bruk av vokterhunder kan redusere tapene.
• Raskere skadefelling: I områder med høy predasjon må det være mulig å iverksette rask skadefelling for å beskytte beitedyrene.
• Dialog og samarbeid: En åpen og konstruktiv dialog mellom forvaltningsmyndigheter, sauebønder og miljøorganisasjoner er nødvendig for å finne bærekraftige løsninger.

Konflikten mellom rovdyr og beitedyr er kompleks og krever en nyansert tilnærming. Å ignorere de faktiske tallene og de reelle utfordringene sauebønder står overfor, vil ikke bidra til å løse problemet. Ved å erkjenne jerv og gaupes betydelige innvirkning på sauenæringen, kan vi begynne å utvikle en mer effektiv og bærekraftig forvaltning som tar hensyn til både rovdyrenes behov og den viktige rollen beitedyr spiller i norsk landbruk.