Kan en 16-åring bestemme selv?

Mellom barn og voksen: 16-åringens rett til selvbestemmelse

Seksten år. En alder fylt med forventninger, forandringer og en gryende følelse av selvstendighet. Men hvor langt strekker denne selvstendigheten seg egentlig? For mange 16-åringer er det en frustrerende virkelighet at de, til tross for økende modenhet og ansvar, fortsatt i mange sammenhenger behandles som barn. Dette gjelder særlig innen helsevesenet.

Loven er klar: Før du fyller 18 år, er du umyndig. Dette innebærer at foreldrene dine har rett og plikt til å ta avgjørelser på dine vegne, inkludert avgjørelser om helsehjelp. At en 16-åring ikke selv kan velge fastlege eller psykolog er et direkte resultat av denne umyndigheten. Det kreves foreldres samtykke for at helsetjenesten skal kunne yte behandling. Dette gjelder uansett hvor moden og selvstendig den unge personen er.

Men er dette en rettferdig ordning? Mange mener at dagens regelverk ikke tar tilstrekkelig hensyn til den store variasjonen i modenhet og selvstendighet blant 16-åringer. En 16-åring som bor hjemme, er økonomisk avhengig av foreldrene og kanskje har begrenset livserfaring, vil selvsagt ha et annet behov for veiledning enn en 16-åring som bor for seg selv, har jobb og har vist seg å være ansvarlig og selvstendig.

Det eksisterer dog unntak. Selv om foreldres samtykke er påkrevd, kan en 16-åring i mange tilfeller gi samtykke til helsehjelp selv. Dette gjelder særlig i situasjoner der ungdommen er i stand til å forstå konsekvensene av behandlingen, og der det er viktig å handle raskt for å ivareta ungdommens helse. Dette er en skjønnsmessig vurdering som helsepersonellet gjør i den enkelte sak. For eksempel vil en 16-åring som trenger prevensjon eller behandling for seksuelt overførbare sykdommer, i de fleste tilfeller få denne hjelpen uten at foreldrene trenger å involveres.

Spørsmålet om 16-åringens rett til selvbestemmelse er komplekst og berører viktige etiske dilemmaer. Det er en balansegang mellom å beskytte unge og sårbare individer, og å gi dem muligheten til å ta ansvar for eget liv og egen helse. En diskusjon om å senke aldersgrensen for selvstendig samtykke innen helsevesenet er viktig og nødvendig, men krever en grundig vurdering av både rettslige og etiske aspekter. Det er ikke et enkelt ja eller nei, men en diskusjon som må ta høyde for den individuelle modenheten og beskyttelsesbehovet hos hver enkelt ungdom. Kanskje en modell med gradvis økt selvbestemmelse, basert på modenhet og individuell vurdering, kunne være en løsning som ivaretar både ungdommens behov og foreldrenes rettigheter.